no.news

Hvorfor Leo XIVs encyklika er selvmotsigende når det gjelder rettferdig krig

Encyklikaen «Magnifica Humanitas» er internt inkonsekvent i sin behandling av teorien om rettferdig krig. Det skriver Manfred Spieker, emeritusprofessor i kristne samfunnsvitenskaper, på Herder.de den 16. juni. Mens han generelt roser Leo XIVs refleksjoner om kunstig intelligens, stiller han spørsmål ved encyklikens oppfordring til å «overvinne» den tradisjonelle doktrinen om rettferdig krig.

Magnifica Humanitas, som bygger på Fratelli Tutti, gir to grunner til å gå utover teorien om rettferdig krig: for det første at nesten alle kriger de siste tiårene har blitt fremstilt som berettigede, og for det andre at moderne våpen gjør krig til en uakseptabel løsning.

Spieker finner ingen av argumentene overbevisende. Når det gjelder det første, skriver han: «Hvis alle som fører krig henviser til denne doktrinen, er det fortsatt nødvendig å undersøke hvem som har rett til å gjøre det og hvem som ikke har det.»

Han legger til: «De som feilaktig påberoper seg denne doktrinen, vil møte kritikk eller avvisning. Men det gjør ikke doktrinen om rettferdig krig foreldet.»

Heller ikke moderne våpen gjør doktrinen ugyldig: «Hvis et bestemt våpen eller bruken av det ikke kan rettferdiggjøres, må den bruken avvises. Men dette gjør ikke doktrinen om rettferdig krig ugyldig; tvert imot bekrefter det den.»

«Legitimt forsvar» er teorien om rettferdig krig

Spieker er særlig kritisk til encyklikens påstand om at teorien om rettferdig krig bør overvinnes «uten å berøre retten til legitimt forsvar».

Han bemerker: «Encyklikaen unngår enhver videre refleksjon over hva ‘legitimt forsvar i den snevreste forstand’ faktisk betyr.»

For Spieker skaper dette en selvmotsigelse. Så snart man forsøker å definere legitimt forsvar, kommer man uunngåelig tilbake til de kriteriene som tradisjonelt er fastsatt av teorien om rettferdig krig.

Hva hvis diplomatiet mislykkes?

Encyklikaen fremstiller dialog, diplomati og tilgivelse som midler som er «langt mer effektive» for å fremme menneskeliv enn bruk av makt. Spieker bestrider ikke verdien av disse. Hans kritikk går ut på at dokumentet lar et avgjørende spørsmål stå ubesvart:

«Nok en gang unngår encyklikaen spørsmålet om hva som skal skje når alle disse midlene svikter.»

Han legger til at også dette kan få «ødeleggende konsekvenser for sivilbefolkningen».

Rettferdig krig vender tilbake gjennom bakdøren

Ifølge Spieker blir inkonsekvensen mest tydelig i avsnittet om kunstig intelligens og krigføring. Der fastslår Magnifica Humanitas selv at «væpnet makt bør kun brukes som en siste utvei i tilfeller av legitimt forsvar» og insisterer på at «presise kriterier for moralsk vurdering må identifiseres».

Blant disse kriteriene er identifiserbare ansvarskjeder og skillet mellom stridende og ikke-stridende.

For Spieker er dette nettopp den typen kriterier som er knyttet til den tradisjonelle doktrinen om rettferdig krig. Etter hans syn vender encyklikaen til slutt tilbake til nettopp det rammeverket den søker å legge bak seg.

Bilde: Manfred Spieker © J.-H. Janßen, wikipedia, CC BY-SA, AI-oversettelse
3